Single and the førtis

Alså.. hvor skal jeg begynne. Snart midten av førti og Single as fuck.. 😉 Det er godt to år siden jeg gjorde slutt på et langt samboerskap og jeg begynner så vidt å kjenne på om jeg er klar til å treffe noen igjen.

Jeg er litt lei av spørsmål om jeg har truffet noen?? Hvem gjør egentlig det i disse Corona tider? Og selvhjelpsbøker om 40 årene handler mest om å finne seg selv.. Jeg har funnet meg selv for lenge siden! Det jeg trenger er datingtips! Dessuten suger jeg på smalltalk.. hehe, og det er vel ganske greit å kunne om du treffer på folk du ikke kjenner fra før!

Tingen er det at jeg egentlig ikke noengang har vært en særlig dater… Ting som gjør meg ukomfortable, er ting jeg som regel unnviker. So if you want me, you have to chase me.. Men jeg vil jo ikke bli gammel og sitte der aleine.

“Vil du være en suksess, du må gi likes for å få likes”

Så nå har jeg vært “overmodig” å laget en profil på T.I.N.D.E.R!!! Oh holy crap.. det måtte nesten 45 år til før jeg testet ut nettdating-ish. For trust me, treffe noen på byen i disse Corona tider er helt utelukket.. En får jo hverken mingle eller danse og drinken din den bestilles ved bordet!

En litt småbløt ( les drikke seg til mot) lørdagskveld sammen med en single venninne, der jeg føler meg litt overmodig. I solidaritet blir hun presset til å melde seg inn.. ikke sjans om jeg skal gjøre dette alene. Og det er jo litt gøy og fnisete der en sitter sammen og “dømmer” noen etter utseende. Jepp, Tja, nei, NEI – HELL NO! Sveip til høyre, sveip til venstre – sveip opp, nei shit det ble vist en super like!

Men, så dukker det plutselig opp en melding og fler. DA, kjenner jeg litt på angsten igjen. I alle dager, har jeg begitt meg ut på? Verdens største kjøttmarked, og han på 34, var ikke han en smule ung kanskje???

Som den store pysa jeg er kan jeg si at jeg fremdeles har til gode å svar på noen av disse meldingene… To be continued?